En æra i brasiliansk politikk nærmer seg slutten. Fernando Henrique Cardoso har vært den lengstsittende sivile presidenten i landets historie, og går av i januar 2003. I spissen for en sentrum-høyre allianse har han regjert i to perioder, de åtte årene fra 1995 til 2002. I begynnelsen var også økonomien stabil. Plano Real moderniserte økonomien basert på den nyliberale treenigheten liberalisering, privatisering og knallharde inflasjonsmål.
De første fire årene gikk det meste bra. Inflasjonen sank og reallønningene økte. Men etterhvert gikk det i stå. Inflasjonshindende tiltak var lønnsstopp for offentlig ansatte og åpning for mer import av mat- og forbruksvarer. Det skapte store problemer for småbedrifter og småbønder, og det svekket etterspørselen. Den nye brasilianske valutaen Real ble bundet til den nordamerikanske dollaren, og det var på lang sikt svært dyrt. På grunn av disse og andre innebygde motsetninger ga Plano Real en kunstig stabilitet. I begynnelsen av 1999, kun noen uker etter at president Cardoso hadde blitt gjenvalgt, kom krakket som mange hadde spådd. Landet måtte devaluere valutaen, fristille kursen og godta en reformpakke fra Det internasjonale pengefondet (IMF).
Brasil går til valg med en rykende fersk avtale med IMF og en historisk høy dollarkurs. Inflasjonen de siste månedene har vært høyere enn på åtte år. Tallene for arbeidsledighet og vold er høyere enn noensinne, og forskjellen mellomk fattig og rik bare øker. Det er de sosiale konsekvensene av Cardosos økonomiske prosjekt. Nå knaker det også stygt i selve fundamentet i Cardosos modell: den økonomiske stabiliteten. Det har påvirket valgkampen.
Brasilianere er ikke så glade i politikk, sies det, men de elsker valg! Det blir nesten som fotball: Action og konkurranse. Årets valgkamp har vært mer lik en maraton. Hele det siste året har politikken vært dominert av strategier og posisjoneringer i forhold til valget 6. oktober. Offisielt startet det i august, med bl.a. gratis TV-tid til kandidatene. De viktigste sakene har vært arbeid og kriminalitet/vold. Utenrikspolitikk har vært fraværende – bortsett fra en og annen kommentar om krisen i Argentina. Lula har ledet på meningsmålingene hele veien, men det er ingen overraskelse. Det er fjerde gang han stiller som PTs kandidat, og han har alltid ligget godt an tidlig i valgkampen. Det uvanlige i år er at han har ledet så klart, så lenge. Ifølge de siste prognosene mangler Lula bare ett eneste prosentpoeng på å få 50 prosent av de gyldige stemmene, og dermed hale i land seieren i første valgomgang.
At en kandidat fra venstresiden ligger an til å vinne er svært uvanlig. Ikke siden tidlig på 1960-tallet har Brasil hatt noe i nærheten av en progressiv president, og den gangen endte det i militærkupp. Det første direkte presidentvalget etter diktaturet sto mellom Lula og Fernando Collor i 1989. Collor, en ukjent guvernør fra Nordøst, ble løftet fram av et samlet establishment da det viste seg at fagforeningslederen Lula hadde sjanse til å vinne. Collor vant. Ved valgene i 1994 og 1998 har det stått mellom Cardoso og Lula. Cardoso, som det offisielle Brasils kandidat, vant suverent begge gangene.
Ved de siste to valgene har ingen andre kandidater i realiteten hatt noen sjanse. Denne gangen er det fire sterke navn, og det er nytt. Tre kandidater kjemper om andreplassen og en eventuell andre valgomgang. Den som ligger best an noen dager før valget er regjeringens kandidat, tidligere helseminister José Serra fra det sosialdemokratiske partiet PSDB. Nummer tre er tidligere guvernør i Rio de Janeiro, Anthony Garotinho fra det brasilianske solsalistpartiet PSB. På fjerdeplass ligger tidligere finansminister Ciro Gomes fra det reformerte komunistpartiet PPS. Det finnes også to kandidater på ytterste venstre fløy, men de har under én prosents oppslutning tilsammen. Det spesielle i år er at samtlige kandidater, også regjeringspartienes egen, plasserer seg selv til venstre for den sittende regjeringen.
De store svingningene i meningsmålingene er også uvant. Det startet med Roseana Sarney fra regjeringspartiet PFL. I februar-mars lå hun på andreplass, men etter en korrupsjonsskandale der hennes mann var innblandet, ble hun tvunget til å trekke seg. Roseana hevdet hun var utsatt for politisk forfølgelse og anklaget Serras støttespillere for å stå bak. Så var det Ciro Gomes fra PPS. I august lå han neste likt med Lula, men etter knallharde angrep fra Serra, sank han som en stein. De siste ukene har Garotinho fra PSB økt mest, og han ligger nå teknisk likt med Serra. De siste dagene inn mot valget må de to utføre den krevende balansekunsten å angripe hverandre for å komme på andreplass, samtidig som de ikke kan slippe Lula av syne så han stikker av med seieren i første valgomgang.
En siste uvanlig forekomst er den relativt seriøse valgkampen. Tidligere har ærekrenkelsene og beskyldningene skygget for mye av det politiske innholdet i TV-reklamen. I år har programmene vært mer seriøse. PTs strategi har vært å synliggjøre partiets brede administrasjonserfaring fra kommune- og delstatsnivå. Samtidig har Lula unngått munnhuggeri og framstilt seg som en erfaren og landsfaderlig politiker. Serra har satset på valgløftet om 8 millioner nye arbeidsplasser og understreket han vet hvordan han skal kunne skape dem. Dessverre har ikke velgerne trodd særlig på det løftet, siden Serra er regjeringens kandidat og antallet arbeidsledige er høyere enn noensinne. I et forsøk på å snu opinionen rettet Serra skytset mot Lula og PT. Lula ble anklaget for ikke å være godt nok skolert eller forberedt siden han verken har univesitetsutdannelse eller særlig administrativ erfaring. PT ble anklaget for å tale med to tunger og egentlig være et uansvarlig og ekstremt venstreparti. Angrepet prellet av på Lula og kom tilbake som en boomerang. Den spesielle valgdomstolen har gitt Lula og PT åtte av Serras 21 minutter den siste dagen med TV-innslag for å svare på injurierende angrep.
Hva skjer dersom PT og Lula vinner? Det er ingen grunn til å tro at de vil få det lett. PT og partiets allierte vil ikke ha noe i nærheten av et flertall i Kongressen. De vil i beste fall bli møtt med skepsis i næringslivet, finanssektoren, i det militæret og i media. Den internasjonale konteksten vil ikke være spesielt god. Og folket vil kreve raske endringer.
I Kongressen vil man være nødt til å gå mange runder med forhandlinger. PT satser på de andre partienes ansvarlighet og vilje til å gi regjeringen styringsdyktighet. Og det er allerede mange grupper og enkeltpersoner i andre partier, også innad i dagens regjeringskoalisjon, som har varslet at de vil støtte Lula. PT satser nå alt på å vinne i første runde, det vil gi Lula et helt annet tillitsvotum og moralsk autoritet. En eventuell andre runde vil polarisere politikken og gjøre alliansebygging vanskeligere.
I finans- og næringsliv er skepsisen til Lula og PT mye mindre enn før. PT har etterhvert en betydelig administrasjonskompetanse på kommunalt og delstatlig nivå, og det praktiske samarbeidet med næringslivet har revet ned mange fordommer på begge sider. Om de klarer å overføre disse erfraingene til nasjonalt nivå kan det gå bra. Vanskeligere blir det kanskje å overbevise internasjonale finansinstitusjoner. Deres tillit til Lula er mindre, og mye av dagens turbulens i brasiliansk økonomi henger sammen med internasjonal spekulasjon knyttet til valget.
Mange er også skeptiske til om PT vil klare å tilfredsstile folket. Det er enorme forventninger til Lula, og om resultatene lar vente på seg kan stemningen raskt skifte. Derfor er mobilseringen og gløden på venstresiden blandet med en viss nervøsitet i forhold til hva en seier vil kunne bringe. Skeptikerne er redde Lula bare vil bli en administrator av elitenes prosjekt, slik mange sosialister rundt i verden har blitt det før ham. Optimistene tror han vil kunne endre Brasil radikalt, og med det bidra til et mer rettferdig og mer selvstendig Latin-Amerika.
Av: Torkjell